I Sør-Odals bygdebok s. 413-414, spres rykter om at en Søren i Grasberget tok livet av kona si, Lisbet, og sank henne i et tjern:
Dette medfører ikke riktighet, selv om det kan være pirrende opplysninger for oss med aner i Grasberget. Mordet og drapssaken er senere behørig dokumentert, men forvekslingen kan ha skjedd fordi det bodde både en Søren og en Lisbet i Grasberget, og antatt drapsmann het Hans Sørensen, samtidig som hans kone Lisbet hadde vært i nærheten av Grasberget på drapsdagen.
Lisbet Olsdatter var 51 år gammel og bodde på husmannsplassen Skreksrudhagen i Nes, nær kommunegrensa til Sør-Odal. Hun skal ha gått nordover fra Aker til Nes for å søke tjeneste, og giftet seg 38 år gammel i 1803 med den mye yngre Hans Sørensen (da 29 eller 19 år). Han var kjent for å være lat med lav tiltakslyst og en slem koneplager. Folk hadde både sett og hørt at han truet og mishandlet kona. Året før ved Kyndelsmess (2.februar) ble han tvunget til å avlegge ed på at han aldri mer skulle legge hånd på henne. Selv om han benektet et forhold til en annen kvinne, hadde flere av de som sov i samme rom, overvært at Hans og denne Inger hadde samleie. Ekteparet skal ikke ha bodd sammen.
Den 6.august 1816 gikk Lisbet over skogen til Grasberget i Sør-Odal for å hente smør og ost. Vitner så henne bære på to spann. På den lange hjemveien slo hun av en hyggelig prat med Anders Funni ved Funnisetra og Peter Eiesetra ved Kraptjernet. Hun kunne ha gått innom sine svigerforeldre i Flaen for å overnatte, men det gjorde hun ikke. Hun stod ikke på god fot med dem, men traff på en Peder Lorthølet og ville slå følge med ham fordi hun var redd for mannen sin. Han avslo og forduftet.
De to husmennene Nils Thorsen og Hans Nilsen Trangsrud oppdaget et lik flyte i Abbortjernet i Skauen i Nes, et par favner fra land. Nå heter det Lisbettjenn, oppkalt etter kvinnen som ble drept her. De løp for å varsle om funnet og på veien møtte de gårdbrukeren Anders Vestgaarden. Lensmannen på Vormnes ble kontaktet, og ektemannen som drev med murerarbeid på Rotnes, ble underrettet om det tragiske. Liket ble dratt på land, der det lå i flere dager til allmenn beskuelse, bare tildekket av granbar. Presten Finckenhagen ("jubeloldingen" begravd ved Nes kirkeruiner) førte inn Lisbets datter som "uekte". Få år etterpå skrev han inn vielsen til Hans og Lisbet, og deretter hennes dødsfall og begravelse med kommentaren "formedelst drept av mannen" i ministeralbok for Nes prestegjeld 1815-1835:
En distriktskirurg fra Ullensaker holdt likskue på Skreksrud gård den 13.august. Ektemannen Hans var mistenkt for drapet og ble tvunget til å overvære obduksjonen, for å få ham til å tilstå. Kirurgen pekte på hvor skadene var plassert på Lisbets kropp, på hvilken måte de kunne ha oppstått og med hvilken redskap. Lisbet var slått ihjel og dumpet i tjernet. I første rettsforhandling ble Hans utspurt av sorenskriveren, men tilstod ikke. Han var imidlertid en tidligere soldat og hadde glemt å innlevere uniformen. Derfor ble han stilt for krigsrett, uten forsvarer. Kaptein van Gill dynget taktisk ned ektemannen med en rekke usammenhengende spørsmål, og dermed forsnakket han seg: "Ja, det er jeg som har gjort det. Jeg har slått henne i bakhodet med en stokk og slept liket av gårde ned til tjernet. Jeg tok med meg de to spannene med smør og ost. De står i kvernhuset." Han tilstod å ha passet opp Lisbet i et myrområde sør for Langvatnet. Etter en heftig krangel mishandlet han henne voldsomt med en stokk, og rev nesten av henne et øre. Deretter dumpet han kroppen i tjernet, i håp om at det skulle se ut som en drukningsulykke.
Hans Sørensen Skreksrudhagen ble dømt til å "miste sin hals" av en enstemmig krigsrett, ledet av oberst Andreas Samuel Krebs, kommandant på Kongsvinger festning. På grunn av en nylig forordning, slapp han også å bli dømt til avhogging av høyre hånd og kniping med glødende tenger. Hans anket, men Høyesterett stadfestet dommen i februar 1817. Kronprins Karl Johan fungerte som regent for sin gamle, demente fosterfar, kong Karl XIII, og hadde dermed siste ord i saken. Regenten var ikke begeistret for å bruke dødsstraff i Norge. Unionen fra 1814 var fortsatt fersk og upopulær blant bønder og embetsmenn. Men kongens svar var nei; han avslo benådningen. Den 26.juni 1817 ble Skreksrudhagen halshogd (og hodet satt på en stake), som den siste på galgebakken på Langeland i Kongsvinger, i nærheten av dagens nye brannstasjon. Folk har funnet hodeskaller og beinrester i området, som er lagt tilbake og gravd over der de ble funnet.
Kanskje feil mann ble henrettet? En omreisende kramkar fra Blaker skal ha tilstått drapet på Lisbet på sitt dødsleie. Det er ikke helt usannsynlig; hun hadde faktisk slekt i området, men dette er senere omtalt som et sagn. Lisbet ville jo på drapsdagen slå følge med Peder Lorthølet, men den karen dukker ikke opp igjen i kildene. Kan han være en kandidat? Ellers er det vel ikke utenkelig at elskerinnen Inger hadde motiv, men mest sannsynlig var det nok den skyldige som fikk hodet på stake.